Norske hester i historisk terrengritt

Den mentale styrken og sterke fysikken gjør at de norske hesterasene fjordhest, nordlandshest/lyngshest og dølahest gjerne tar en utfordring og samtidig beholder roen og holder hodet kaldt. Vi må definere nye bruksområder for disse hesterasene, mener forsker Hanne Fjerdingby-Olsen.

Fra fjordhest-NM på Voss i 2012. Foto: Svein Ulvund
Skrevet av Janne Brodin, NMBU,  05.01.2016

På få tiår har situasjonen for de nasjonale norske hesterasene endret seg fra å være uunnværlig arbeidskraft i jord- og skogbruk, til å bli sports- og hobbyhester. Antallet hester har hatt en dramatisk nedgang. Rasene er rødlistet og står på listen over utryddingstruede hesteraser.

– Derfor er det behov for å definere nye bruksområder for hesterasene. Det er viktig å skape arenaer som Skeid, som fra gammelt av var et bygdestevne med hestekamper og kappritt, sier forsker Hanne Fjerdingby Olsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Totalt antall hester øker i Norge, men antall norskfødte føll går ned, spesielt i de norske hesterasene. Det er fordi det importeres et stort antall hester som brukes til sports- og fritidsmarkedet.

– De fleste synes jo det er fint å se en fjording på beite på Dokka, men fortsetter nedgangen i antallet individer, er de snart museumsgjenstander eller havner i fryseren. Og det er helt reelt, sier Olsen.

Sprang og dressur hersker

Deler av markedet kan ikke dekkes gjennom de importerte rasene fordi hestene ikke passer for nybegynnere, turisme og helse- og terapiridning. For eksempel importert varmblods ridehester som er avlet for prestasjon, påpeker Olsen.

– Mange av disse hestene er mentalt for heite for hobbymarkedet. Det er fint at varmblods ridehest har en arena, men profesjonell ridesport jager frem avlsarbeidet basert på prestasjoner i sprang og dressur, noe som kan gjøre de er veldig ømfintlige overfor omgivelsene de er i. Mange av de er rett og slett ikke egnet i hendene på mer uerfarne ryttere.

Olsen mener at styrken til de nasjonale hesterasene ligger i temperamentet.

Lynne er et ord som ofte er brukt om hvordan en hest er og oppfører seg, og om den har «et godt eller dårlig lynne». Men i et kartleggingsarbeid erfarte Olsen at hestens temperament er langt mer sammensatt enn som så.

Begreper er ikke arvelige

For å kunne bruke en egenskap i avlsarbeidet må den kunne måles. Det holder ikke å mene at en hest eller en rase har godt temperament eller godt lynne.

– Det er ikke mulig å avle på begreper. Man avler på egenskaper. Hvis man ikke vet hva man måler blir det ingen systematiske endringer, sier Olsen, som har en doktorgrad fra NMBU i avl på de nasjonale hesterasene.

– Ikke alle individer av nasjonale raser er snille og greie. For å kunne markedsføre hestene på rett sted og til riktige arbeidsoppgaver må egenskapene de har kartlegges og kvalitetssikres. Den løypa er det ingen som har gått opp tidligere, sier Olsen.

Temperament er fem egenskaper

I en spørreundersøkelse Olsen gjennomførte blant hesteeiere av de nasjonale rasene ble de bedt om å gradere adjektiver knyttet til temperament. Det viste seg et tydelig mønster som endte opp i fem hovedkomponenter i begrepet temperament.

  • Fryktsomhet
    I hvilken grad hesten reagerer med frykt i møte med ulike omgivelser, vises ofte gjennom grad av fluktatferd. Hester er fluktdyr, og trangen til å flykte er en vesentlig egenskap hos hest.
  • Håndterbarhet
    Hvordan hesten reagerer på håndtering av kjente og ukjente mennesker.
  • Arbeidsvilje
    Hvilken evne og vilje hesten har til å følge kommandoer og være i aktivitet og fremdrift under krav fra mennesker.
  • Nysgjerrighet
    Hvor utforskende og nysgjerrig hesten er på omgivelsene.
  • Dominans
    I hvilken grad hesten er dominant overfor sine flokkmedlemmer eller omgivelser.

For å teste ut de fem komponentene gjennomførte Olsen en undersøkelse på nordlandshest/lyngshest hvor hestene ble utfordret til blant annet å gå over presenninger og over broer, mens de ble utsatt for veivende flagg og plutselige lyder.

– Det vi gjorde var å hente virkeligheten inn i testform. Vi ønsket å finne ut av hvordan hesten reagerer på ytre stimuli og hvordan den jobber under utfordringer, sier Olsen.

Resultatene viste at det er stor sammenheng mellom komponentene knyttet til temperament og de ulike delene av testløypa.

– Det betyr at det er mulig å benytte en testløype eller en tilsvarende konkurranseform for å samle inn informasjon om temperamentsegenskapene hos hester, sier Olsen.

Jevnt over lite fryktsom

De fleste hestene var lite påvirket av utfordringene de ble utsatt for.

– Vi så jo variasjoner, men ingen tok helt av eller skåret veldig høyt på fryktsomhetsskalaene, og jeg er ganske sikker på at de nasjonale rasene har et gjennomgående lavere nivå av fryktsomhet enn for eksempel varmblods ridehest, selv om jeg ikke kan påstå det, sier Olsen.

Dypdykket i temperament viste også at hestene hadde forskjellig sammensetning av komponentene.

Hester som av eier fikk høy karakter for fryktsomhet viste i testløypa høyere puls enn normalt. De hadde også lavt fokus på arbeidsoppgaven, brukte lang tid på å gjennomføre og viste stor grad av fryktsomhet for mange av utfordringene i testløypen.

Hester som av eier fikk høy karakter for arbeidsvilje viste i testløypa høyt fokus på arbeidsoppgaven, brukte kort tid på å gjennomføre og hadde lavere pulsverdier.

Hester som av eier fikk høy karakter på faktoren nysgjerrighet brukte i testløypa mye tid på utforsking av løypa og brukte lang tid på gjennomføring.

Skreddersydd temperament


Forskjellig sammensetning av komponentene i temperament har betydning for bruksegenskapene til hesten, og hvilke arbeidsoppgaver den passer til.

– Man kan for eksempel ikke uten videre benytte en hest som viser stor grad av fryktsomhet til helsearbeid eller som hest for nybegynnere. Men en hest som skårer høyt på håndterbarhet og arbeidsvilje, vil jo antakeligvis være veldig godt egnet, sier Olsen.

Mental bruksattest

Olsen ser for seg for en bruksprøve for temperament satt i system og som inkluderer disse egenskapene i avlsarbeidet på et helt annet nivå enn det gjøres i dag.

– En hest er jo ikke ubrukelig selv om den ikke skårer topp i alle testene. Men det er formålstjenlig å kunne si noe om hvilke hester som egner seg innenfor ulike bruksområder, selvsagt sett i sammenheng med øvrige bruksegenskaper i avlsmålet, sier Olsen.

Olsen har tro på at temperament og mentale egenskaper kan brukes i markedsføring, og at det derfor er viktig å finne ut av hvordan temperamentet er skrudd sammen og hvordan det kan testes.

Hestekamp i Skeid

I senere tid har det igjen blitt populært å bruke de nasjonale hesterasene i bygdetevlingene Skeid, som er off-road-stevner hvor hestene virkelig får vist seg frem.

I Skeid er hestene ute av ridehusene og tilbake i naturen hvor de er best tilpasset til å være. Konkurransen foregår både på hesteryggen og med vogn, og består av utfordringer på bane og i terrengløyper, hvor det å ta seg opp og ned skråninger med løs grus og forsere kampesteiner er et par eksempler.

Et Skeid-stevne fikk sitt comeback på fjordhestutstillingen på Eid i Nordfjord for rundt fire år siden, der fjordhester som vanligvis blir brukt til dressur og sprang, ble prøvd i løypene.

– Og som de naturtalentene de er, gikk hestene løypa som om de aldri skulle ha gjort noe annet, sier en begeistret Olsen.

Olsen ledet arbeidet med «Handlingsplan for nasjonale hesteraser 2011–2020» på oppdrag for Norsk Hestesenter, og jobber nå blant annet for å bruke Skeid som en arena for å registrere egenskapene som inngår i temperament.

Nesten alltid islandshest

Selv om de nasjonale hesterasene passer godt i norsk natur, er det ikke de du møter flest av når du har fjellstøvlene på.

– Turistnæringen er invadert av islandshest. Skal du ri på de norske fjellviddene, er det oftest islandshest du blir tilbudt, sier Olsen.

I Norge er det stort sett menn driver med islandshest. De har mange hester og driver hesteholdet som en næring. De nasjonale hesterasene eies ofte av kvinner, på mer idealistisk grunnlag, og eieren har gjerne to, tre hester. 

– En islandshest er langt høyere priset enn en nordlandshest/lyngshest, som går for spottpris ute i markedet. Men sannheten er at mange ikke engang ser forskjell på de to rasene, forteller Olsen.

Hun mener at islandshesten var tidlig ute med å bygge opp et godt omdømme, og hesten selges i dag som en merkevare fra Island, godt hjulpet av islandsk kultur og natur, og basert på et solid og godt dokumentert avlsarbeid.

De nasjonale rasene er et stykke unna å kunne vise til de samme skussmålene.

– Vi har lenge fundert på om folk her hjemme har uheldige assosiasjoner til de norske rasene, slik som at dølahesten er traust og treg, og at fjordingen er feit og lat, sier Olsen.

Men en undersøkelse gjennomført ved NMBU viste at det ikke nødvendigvis er forklaringen på manglende popularitet. Ifølge Olsen er både helse- og turistnæringen et marked som de nasjonale hesterasene bør hevde seg i i fremtiden, i tillegg til markedssegmenter knyttet til hobby og fritid.

– Det må finnes bruksområder for de nasjonale hesterasene og en etterspørsel i markedet, ellers kan man ikke forsvare å bruke ressurser på å bevare levende populasjoner, avslutter Olsen.