-Hesten reddet livet mitt

Allerede som 12-åring startet den vonde reisen inn i rusavhengighet og angst for Sol Viksjø. Så kom hun inn i den hesteassisterte rusterapien ved Gaustad sykehus.

Hesten virker som valium, forteller Sol Viksjø. Hun fikk hjelp av terapeuter og hester ved Gaustad sykehus. Foto: privat
Skrevet av Merethe Kvam, journalist i Norsk Helseinformatikk,  24.11.2016

Sol Viksjø begynte å ruse seg som 12-åring. Hun drakk, røkte, brukte speed og ecstasy. Rusmisbruket ble enda større i voksen alder. Hun flyttet flere ganger - først til Danmark, så til Bodø, og deretter til Oslo. Rusavhengigheten klarte hun ikke å flytte ifra.

- Det ble bare verre og verre. En dag spurte jeg fastlegen min om jeg kunne bli henvist til psykolog. Det førte til at jeg fikk plass ved DPS (distriktspsykiatrisk senter). Der fikk jeg tilbud om å komme og ri ved Stallen (Stallen ved Oslo universitetssykehus tilbyr hesteassistert rusterapi til unge), sier Viksjø.

Les også: Bedre rusbehandling med hest

Rusbehandling

De første årene var hun bare innom Stallen sporadisk for å ri. Så kom tanken om å delta i rusbehandlingstilbudet de hadde. I en alder av 28 år gikk gjorde hun alvor av det. Før den tid hadde hun aldri vurdert å delta i noen annen type rusbehandling.

- At jeg begynte der, har vel reddet livet mitt. Før det var jeg ikke engang sikker på om jeg ville bli rusfri. Der oppdaget jeg for første gang i livet at jeg kunne ha det bra uten rus.

Hvordan vil du beskrive din første behandlingstime?

- Det var helt fantastisk. Det er noe med hester, de virker som valium. Til tross for den sterke angsten jeg hadde, følte jeg meg rolig sammen med hestene. Det var to hyggelige damer som var sammen med meg, og vi holdt på med en vakker hvit araberhest. Vi travet rundt på jordet og jeg lo av glede. I begynnelsen av timen husker jeg at hesten var litt skeptisk til meg. Men det gikk over. Hesten merket nok at jeg var i ubalanse. Da jeg fikk roet meg ned, roet hesten seg ned, sier Viksjø.

Araberhest
Illustrasjonsfoto: Colourbox


Fristed

Hun hadde hatt en hesteinteresse som barn, og de gode minnene fra barndommen var det som avgjorde valget om å begynne i terapi ved Stallen ved Gaustad sykehus. Behandlingstimene ble viktige lyspunkt i uken.

- Det var en flukt fra livet mitt. Jeg levde i kaos, med rus og kjipe folk. Stallen ble et fristed, et sted der jeg kunne slappe av og være meg selv, sier Viksjø.

Hun opplevde at terapeutene tok hensyn til dagsformen hennes.

- Noen dager bare koste jeg med hesten og pratet med terapeutene om hvordan jeg hadde det. Andre dager red vi tur. I tillegg hadde jeg en bok jeg skrev i. Ved begynnelsen av behandlingstimen skrev jeg litt om hvordan jeg hadde den dagen. Etter timen skulle jeg skrive i den på nytt, og vurdere om dagen min hadde blitt bedre. Den ble alltid bedre, sier Viksjø.

Lærte å sette grenser

Etter en tid gjorde de også spesifikke øvelser med hestene. Øvelser som handlet om å sette grenser, og lære å si nei.

- Jeg hadde ofte problemer med å si nei til folk og dop. Det å holde hesten på passende avstand var en fin måte å lære dette på. Å lære å si "flytt deg" til hesten, uten å skremme den, sier Viksjø.

Begeistringen for behandlingsformen var ikke til stede fra første stund.

- Den kom etterhvert. Til å begynne med syntes jeg bare at det var fint å ha en hobby, men så skjønte jeg hva det gikk ut på. Da tenkte jeg at det var en skikkelig bra behandlingsform for meg, og for andre unge jenter som liker hester, sier Viksjø.

Det hendte at hun ikke kom til en av de avtalte timene.

- Da hadde jeg enten glemt det, eller jeg var for ruset til å komme. Det var kjipt å gå glipp av timene. Behandlerne savnet meg alltid - de skrev meldinger og spurte om jeg kom, og om det gikk bra med meg. Det var koselig å bli sett, og at de brydde seg, sier Viksjø.

Les også: Hesten som terapeutikum

Hesten ble en sosial buffer

Hun opplevde å få mye tillit fra behandlerne.

- Jeg fikk komme dit alene i helgene og fore hestene og slippe dem ut på beite. Bare det å vite at jeg hadde de hestene som sto der oppe, gjorde mye for meg. At behandlerne stolte på meg, ga meg også en enorm mestringsfølelse. Jeg fikk det bedre med meg selv, sier Viksjø.

Viksjø tror ikke hun ville hatt like godt utbytte av vanlig samtaleterapi.

- Hestene fungerer som en slags sosial buffer. Det gjorde det lettere å være sammen med behandlerne. Å sitte i et rom og prate når du har mye angst, kan være et mareritt. Den gode samtalen kom mer naturlig og opplevdes som befriende, når vi var ute med hestene. Det var hestene som fikk meg ut av boblen min, og til å innse at det finnes fine folk, sier Viksjø.

Vinterhester 
Illustrasjonsfoto: Colorbox


Ble rusfri

Hun lærte mye om seg selv gjennom terapien.

- Jeg lærte at jeg var dårlig til å sette grenser, og til å si nei. At jeg var svak inni meg selv. På hesteryggen blir du bært, men du må være sterk inni deg. Jeg lærte av at behandlerne stolte på meg og ga meg ansvar, og jeg lærte at hestene likte meg som den jeg var. Det handler om å akseptere og bli glad i den man er, sier Viksjø.

Viksjø ble i terapien i maksimal behandlingstid - som var seks måneder. Deretter fortsatte hun i seks måneder på et dagtilbud som også involverte kontakt med hester.

- Jeg hadde endel tilbakefall da jeg var i behandling, og etterpå hadde jeg et par tilbakefall på alkohol. Men programmet hjalp meg å bli rusfri. Gjennom behandlingen møtte jeg flere sosionomer som hjalp meg med praktiske utfordringer, både hus, gjeld og mange andre ting. De inspirerte meg i så stor grad at jeg fikk et ønske om å selv bli sosionom og hjelpe andre å bli rusfri, sier Viksjø.

Et nytt liv

Viksjø søkte og kom inn på høyskolen i Oslo, og etter tre år var hun ferdig utdannet sosionom. I dag bor hun i Bodø, hvor hun jobber for Fossumkollektivet, som er en rusinstitusjon.

- Hvordan føles det å ha kommet dit du er i dag?

- Det har vært helt magisk. Å få lov til oppleve å ha et bra liv. Det har vært en tøff, men givende reise. Det har også gitt meg troen på at det går an å slutte, og tro på behandling mot rusavhengighet. Uansett hvor jævlig man har hatt det, så går det an å bli rusfri, sier Viksjø.

Viksjø holder fortsatt på med hest et par dager i uken.

- Jeg har veldig lyst til at hester skal tas inn i behandlingstilbudet der jeg jobber, men foreløpig har vi ikke det. Veldig ofte får vi inn jenter som har hatt en hesteinteresse, og som ønsker å være med meg i stallen. De finner stor glede i det. Hester er magiske skapninger, sier Viksjø.

I bacheloroppgaven skrev Viksjø om bruk av hesteassistert terapi i rusbehandling. I fremtiden håper hun å kunne forske på bruk av hest i rusterapi, og da særlig på om det er forskjell på utskillelse av stressdempende hormon før og etter man har vært i stallen.

 

Denne artikkelen er gjengitt på nhest.no etter tilltatelse fra Norsk Helseinformatikk.
logo NHI