1. Innavlsgraden er ikke arvelig

En hest med høy innavlsgrad kan få avkom med lav innavlsgrad, og en hest med lav innavlsgrad kan få avkom med høy innavlsgrad.

Det som betyr noe, er hvor mange felles forfedre far og mor har i sin stamme fordi innavlsgraden til et avkom er lik halvparten av slektskapet mellom foreldrene. Hvis far og mor ikke har noen felles forfedre i sin stamme vil avkommet få en innavlsgrad på 0 uavhengig av hvor høy innavlsgrad far og mor selv har.

2. Innavlsgraden er en sannsynlighet uttrykt i prosent

Innavl defineres som sannsynligheten for at to gener i et genpar hos et dyr har identisk opphav. At genene har identisk opphav vil si at genene stammer fra det samme foreldredyret i stamtavlen.

Mange bruker innavl bevisst (linjeavl) for å forsøke å maksimere sjansen for å få med ønskede egenskaper i avkommet. Det er viktig å huske at man samtidig øker sjansen like mye for å få med uønskede egenskaper som man kanskje ikke er klar over.

3. Innavl gjør at hestene blir mer like

Jo mer innavlet en rase er, jo mindre genetisk variasjon har vi i rasen, dyrene blir altså mer ensartede.

En kjent konsekvens av innavl er det vi kaller innavlsdepresjon. Det betyr at hestene i en rase blir mindre fruktbare og mindre friske fordi det ikke er nok genetisk variasjon i rasen. Hvis målet er å standardisere for eksempel typen i en rase så fungerer innavl isolert sett med tanke på målet. Men mer ensartede hester fører også til at vi har mindre genetisk variasjon å spille på i fremtiden. Genetisk variasjon er en forutsetning for å ha mulighet til å velge ut de beste dyra og få avlsfremgang der det er rom for det. Lav genetisk variasjon kan også føre til at hestene blir mindre motstandsdyktige mot sykdommer og endringer i miljøet.

Hvorfor fokus på innavl?

I små raser vil man aldri klare å unngå innavl. Det er ikke farlig om innavlsnivået i en rase ligger på et ganske høyt nivå, så lenge det ikke er skjulte genetiske lidelser i rasen, innavlsnivået ikke begynner å øke kraftig og vi har nok hester å bruke i avlsarbeidet.

Det som er farlig er rask innavlsøkning (innavlsgraden bør ikke øke mer enn maksimalt 1% per generasjon). Det betyr at hestene på kort tid blir mer i slekt og man mister mye genetisk variasjon, f.eks. ved matadoravl (et begrep som brukes når en hingst og hans sønner får veldig mange avkom på bekostning av andre hingster i rasene). Det viktigste for å bevare genetisk variasjon er å begrense innavlsøkningen så godt det lar seg gjøre. Dette gjøres ved å være bevisste på slektskapet når man kombinerer hingster og hopper, og spre avlen på flest mulig individer.

For å unngå at innavlsgraden øker for raskt bør man unngå alt for tette parringer. For de nasjonale rasene har vi nå så god oversikt over snittet i rasen og slektskapet mellom hestene at vi kan klare å unngå for nært slektskap mellom hingst og hoppe.

Det er viktig å huske at vi heller ikke skal forsøke å finne hester som er minst mulig i slekt med hverandre, fordi hvis alle bruker en hingst som er minst mulig i slekt med sin hoppe vil rasen som helhet bli beslektet over tid. Tenk på det som en trekant som er bred i bunnen og blir smalere og smalere mot toppen. En fornuftig tommelfingerregel for dølahest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest er å forsøke å holde seg nær snittet i rasen, og finne kombinasjoner av hingst og hoppe som gjør at avkommet ligger på snittet, eller et prosentpoeng eller to under snittet for rasen.

Det er heller ikke skadelig å lage avkom som ligger et prosentpoeng eller to over snittet for rasen, men det bør ikke være for mange av disse i forhold til totalen som fødes hvert år. De helt store ekstremene bør man alltid unngå, slik som at hingstens far også er oldefar til hoppa og lignende.

Fem steg på veien mot føll:

  1. Still hoppen din på utstilling og få en beskrivelse av hennes positive og negative egenskaper, eller spør flinke hestefolk som kjenner rasen.
  2. Sett deg ned og sammenlign beskrivelsen av hingster du tenker på å bruke og snakk med flinke hestefolk som kjenner rasen.
  3. Bestem deg for aktuelle hingster som passer hoppen med tanke på eksteriør, bruk, lynne og helse.
  4. Sjekk innavlsgraden for avkommet mellom hoppen og aktuelle hingster i EvA på nett.
  5. Velg den hingsten som passer best til hoppen med tanke på egenskaper så lenge hingsten og hoppen ikke får et avkom med for høy innavlsgrad.